ANNIKA BORG
PÅ GRENSEN TIL DET USYNLIGE
av Hege C. Faber

Annikas arbeider tar opp spørsmål og problemstillinger med et sterkt filosofisk tilsnitt. Først og fremst handler det om språk - og om væren. I en serie på tre bilder tar hun utgangspunkt i et logisk system som iallfall tilsynelatende er gjennomført... Hvite bokstaver fremstår i relieff mot hvitt papir. Man må betrakte dette lenge og oppmerksomt, arbeidene inviterer til kontemplasjon. Dette er nemlig de bittesmå nyansers verk - ting må oppdages etter hvert gjennom nøye observasjon. Og nettopp observasjon er her et meget viktig stikkord. Annika henter inspirasjon fra den italienske dikteren Italo Calvino, som blandt meget annet er kjent for å være opptatt av filosofi, litteraturteori og spill. I sine amerikanske forelesninger om dikterkunsten, siterer Calvino fra den italienske romantikks store dikter Giacomo Leopardis bemerkninger om observasjon generelt - og om nøyaktighet i forhold til dette spesielt.

Annikas arbeider handler om nærvær og fravær, om tingenes tilsynekomst for oss, og om deres oppløsning og forvandling. Det handler faktisk om selve sansningens problem, noe tenkere fra førsokratikerne og fremover til vår tid har vært opptatt av på ulikt vis. Samtidig er dette en problematikk som ikke bare er interessant for filosofer - det berører også vesentlige spørsmål som gjelder billedkunst. Kan vi stole på sansene våre, på sansning og sanseerkjennelse? Hvordan fremtrer tingene for oss? Kan ting både være og ikke være på samme tid - eller ender man dermed opp i logiske paradokser? På avstand virker disse arbeidene kun som hvite flater. Man må gå tett opp til dem for å oppfatte en tekst som ellers vil vært skjult, hemmelig. Og selv når man kommer nær nok til å se, kreves det av betrakteren at han eller hun skal være villig til å ta del i spillet - etter spilleregler som oppdages (eller ikke oppdages!) etter hvert. For dette dreier seg ikke minst også om spill, rytme og poesi. Bokstaver er trukket ut av et tekstfragment av førnevnte Leopardi. Og Leopardis tekst handler nettopp om fravær og nærvær, om det synlige og det usynlige. Kan hende kan man knytte Annikas metode opp mot de senere års dekonstruksjon av tenkning og tekster? Samtidig er det i høyeste grad også et element av konstruksjon til stede i dette! Men kan hende er det ene avhengig av det andre?.

Annikas arbeider åpner for mange lesninger. Den som er opptatt av språkfilosofiske problemstillinger vil bl.a. kunne assosiere til filosofen Ludwig Wittgensteins bemerkninger om språkspill. Og den som er ser etter forbilder innen litteratur og bildende kunst, kan gjerne tenke på Beckett og Ionesco - og for den saks skyld også på dada-diktning. Av det opprinnelige tekstfragmentet oppstår ved Annikas behandling nye rytmer, lyder og tekster. Som igjen kan gi opphav til nye tanker. Og med ett er det mening det hele dypest sett dreier seg om.

 

(1993)

til katalogen
"Kunstakademiet i Trondheim, Grafikkverkstedene - UTSTILLING - Nordisk Grafikksymposium, Galleri Norske Grafikere"